Ny blogg! Denne blir inaktiv

Jøss, hei! En skulle tru skrivesperren hadde herjet vilt og hemningsløst i hodet mitt, men det har den altså ikke. Jeg har flere innlegg arkivert, men inspirasjonen til å fortsette på denne bloggen var svunnet. Jeg lagde denne bloggen for tusen år siden, nesten, og føler ikke at den representerer meg i det hele tatt. De innlegg jeg er fornøyd med vil bli med videre til neste blogg, men de er i sterkt fåtall.

Et nytt liv har startet, og med den kom igjen gleden over å drive med kreative ting. Jeg kommer derfor til å satse mer på dette i fremtiden og legge det ut på den nye bloggen, sammen med alt det andre rare jeg koker sammen. Jeg er meg, tross alt, og slutter ikke være meg med det første.

Gud, over og ut! Sees på den andre siden - eller på www.amalthea.blogg.no <--- vi bør sees her. Det er her det er kulest.

En romantisk helg fra helvete

Det er noe jeg har glemt å nevne. Eller. Jeg har ikke glemt det, jeg har bare ikke sagt det. Jeg føler at det er sånn stort. Sånn som må dokumenteres med bilder for at dere skal tro meg. Og det har jeg ikke. Litt flaut det egentlig, for det har jo pågått over en måned nå, og jeg har likevel ikke et eneste bilde å fremdrive. Jeg tror det knapt finnes bilder av han der han i det hele tatt kjenner meg, og vi har kjent hverandre i to år, så det sier jo litt om hvor mange bilder det finnes av han. Men ja, jeg har fått meg shæshte, det holdte jeg på å glemme å si nå. Men nå er det sagt. Alle vet dette fra før, såklart. Iallefall alle viktige personer. Alle jeg kjenner. Så, visste du ikke dette fra før er du nok ikke så viktig. Men det går bra, du er sikkert viktig for noen andre.

Uansett. Jeg og mannedyret mitt hadde lenge planlagt å reise på tur til Gol, vekk fra alt en liten helg. Sjefen hans har kjøpt opp et hotellrom på Sanderstølen hotell, som vi kunne bo på gratis. Alt vi trengte var å betale halv pris for mat, og reisen bort dit såklart. Meeen for halvannen uke siden ble jeg syk. Sånn skikkelig syk. Feber og greier. Og jeg blir aldri syk, for jeg har et immunforsvar som kunne dengt The Avengers 17 ganger, så når jeg først blir syk vet alle at dette er demonbakterier fra helvete og alle burde holde seg unna meg. Og selv om jeg bare er syk en dag, så betyr ikke det at det er et harmløst virus. Jeg har bare et kick ass immunsystem. Håvard er ny, så han visste ikke dette. Det var slik Håvard døde. Vel, nesten.


Han ble iallefall dødsdårlig et par dager før vi skulle reise. Vi håpet han skulle bli bedre til vi skulle dra, men akk. Han har nok et immunforsvar som kunne dengt The Avengers bare 5 ganger tror jeg, så bra, men ikke overnaturlig bra. Han ville nå dra likevel, jeg hadde jo ordne meg fri fra jobben og greier, og jeg har aldri bare tatt meg fri fra jobben noen gang. Aldri. Så vi dro. Han med feber og store vondtiskallen-smerter og jeg med et for stort behov for å ta vare på folk. Heldigvis skulle vi slappe max av på et fint hotell. Trodde vi.

Hotellet gjør et lite nummer av at det var brukt som inkvarteringshotell under vinter-OL i Lillehammer, 1994. Og tiden har jaggu stått stille siden da. Hele hotellet er i klassisk 80-talls stil og servicen dødd ut for lengst. Vi tenkte å betale for maten i forkant, så vi slapp å stresse når vi skulle sjekke ut. "To frokost og buffét i morgen, det er greit". Hotellrommet stod i stil til resten av hotellet. Men et klosett så nedslitt, kran uten filter, dusj med et kalkbelegg på sikkert flere centimeter og blod i senga. Man må heldigvis ha med eget sengetøy. Vi var slitne begge to, men han var helt ødelagt etter så mye reising og styr. Så vi bestemte oss for å legge oss tidlig. Det var da vi lærte at hotellrommene ikke har smekklås som vanlige hotell har, og en dame kom helt inn til ved sengene. Til tross for at lyset fremdeles var på, tok det henne flere sekunder å skjønne at hun hadde gått inn på feil rom. Sprutrød og beklagende viste hun seg selv ut, stakkars. Enda godt Håvard var for syk til å være nyforelska og kjærestete.

Dagen etter var Håvard værre, for syk til å komme seg opp av senga, og for syk til å ta seg frokost. Så jeg spiste frokost alene og tok med meg niste opp til ham. Hadde skåret bort skorpene og alt, for han hadde for vondt i munn og hals til å kunne spise så harde ting. Men han orket ikke mer enn to biter uansett, stakkars. Vi holdt senga hele lørdagen, sov en del, så tre filmer og bare gjorde ingenting. Jeg tvang Håvard med meg ned til middag. Buffét som viste seg å bestå av pizza. Bare en type pizza. Hjemmelaget med pølsetopping. Dette kostet 150kr per pers. Og Håvard med sin hals kunne ikke spise det. Enda godt vi hverken var vegetarianere eller intolerante mot enten gluten eller laktose. Jeg fant et mykt midtstykke som han klarte å få ned hele tre biter av, før vi gikk opp til rommet igjen. Jeg startet å gjøre ting klart til hjemreise så tidlig som mulig på søndagen, og kjøpte billetter til toget.

Jeg hadde satt alarmen til å ringe kl 8, så vi hadde god tid både på å våkne og å gjøre oss klare. Vekkerklokken min er snill, med rolige, snille lyder som gir en behagelig oppvåkning. Totalt annerledes enn hva vi faktisk våknet av. For klokken fem om morgenen, om det er lov å kalle det morgen så tidlig, gikk brannalarmen. Så høy og pipende at en kunne fått hørselskade av mye mindre. Mye mindre. Vi fikk på oss no tøy og gikk ned til resepsjonen, der ALLE sto innendørs. Er det ikke meningen at vi skal gå ut når det brenner? Åja, døra er låst. Det gikk heldigvis ann å åpne den da, men da var vi avhengig av at noen ble inne for å kunne åpne den igjen. Ytterdøra hadde nemlig smekklås. Såklart.
Eieren av hotellet kom omsider kjørende med bil. Han gikk inn og skrudde av alarmen, sa til en gruppe mennesker at det var falsk alarm og dro igjen. De som hadde fått beskjeden måtte levere den videre til de andre gjestene. Det var bare å håpe at mannen hadde supertrening i brannvern og bare visste at det var falsk alarm. Vi sovnet omsider igjen, med tanken i bakhodet om at vi kom til å dø på dette hotellet, og må tilbringe evigheten her i 80-tallet med pizzabuffét hver kveld.

Dagen for hjemreise var endelig kommet. Oppholdet hadde vært kort, men altfor langt. Jeg hadde pakket alt klart, foret mannedyret med et par paracet og dro ned for å spise frokost mens han fikk på seg klær. Vi dro ekstra tidlig til bussholdeplassen for å være sikre på at vi rakk det. Heller vente ute i snøen i ti minutter, en å tilbringe et eneste minutt til på det hotellet, tross sykdom og alt. Og der ble vi stående. Ti minutter. Tyve minutter. Tretti minutter. Hotellet hadde informert oss om at bussen gikk tre ganger om dagen, hver dag, og korresponderte med toget. Det de hadde glemt å nevne var at "hver dag" ikke gjaldt søndag.
Jeg ringte etter taxi, men det var bare en time igjen til toget skulle dra, og kjøring en vei tar vanligvis 40 minutter. Vår helt, taximannen fra Gol, råkjørte hele veien opp, og brøt minste en håndfull trafikkregler på vei ned. Men vi rakk toget, med en god margin på 15 minutter, og 750 kr mindre på konto. Toget var ti minutter forsinket i tillegg, forresten.

Vel hjemme er typen fremdeles syk. Han har vært hos lege og slikt i dag, og fått mirakelmedisin og greier. Vi har iallefall kommet frem til at vi heller vil feriere på The Shining enn på Sanderstølen hotell igjen.


Jeg tok ingen bilder, så her er en kanin.

Jeg og Kokospølsa planlegger påsken. Hun vil være påskeharen som bæsjer påskeegg,
og jeg vet ikke om jeg skal vært en kylling med diabetes eller en altfor blodig Jesus.


 

Mitt møte med kleinedassen (og hvordan ødelegge alle andres toalettbesøk)

 

Jeg var nettopp på do, for det hender at man må sånt -selv når man jobber, og det er kjipt å gjøre det i en butikk, for det har jeg opplevd en kunde gjøre en gang da jeg jobbet i Narvesen. Eldre mennesker har ikke alltid like bra kroppsfunksjoner som oss mindre eldgamle.
Uansett da så var favorittdoen min (på Oslo City) opptatt, og det er kjipt for det er den doen som er nærmest utgangen uten at jeg må møte blikket til noen når jeg går ut. Hvorfor heter det ikke utgår når vi går ut egentlig?
Men ja, den var opptatt, og de ved siden av den var opptatt, så da måtte jeg ta den kleine.
Mens jeg satt der og tissa, hørte jeg hun i favorittdoen bevege seg, for jeg tisser ikke så øredøvende høyt, og noen ganger må man bevege seg litt inne i kubikken og, for å ta papir for eksempel. Vi jenter må jo det både når vi bimmelimmer og bommelommer, for vi har ikke sånn trakt som de andre har. Noen har det da, men det er enten fordi de er tidlig ute i kjønnsskiftet, eller har kjøpt seg sånn praktisk tissetrakt fra eBay eller Enklere Liv. Jeg tror Enklere Liv kunne hatt no sånt iallefall. eBay har alt. Billigere.
Så jeg hørte denne damen som hadde okkupert favorittdoen min, og jeg hadde så lyst til å si med så streng stemme som jeg bare klarer: "DØH! Du tok dassen min!", men det kunne jeg jo ikke si -det ville vært ufint, så jeg lo i stedet, men det var sikkert tre ganger mer creepy.

 

Happy valentines day!

Håper dere alle får diabetes! *neida :>*

 

Foto: Rune Braathen (uredigert)
Catsuiten og dreadsene er selvlaget <3 

 

Alt du ikke visste hadde skjedd!

Jeg er så opptatt, så opptatt. Har såvidt fått skrudd på egen pc en håndfull ganger siden tidlig oktober, og bloggen har nermest ligget død. Men det er likevel såå mye som har skjedd, så mye å fortelle! Så jeg skal prøve å summere det i et langt innlegg her nå. Skriften ville bare være sentrert her, så sånn er livet, 42.


Oktober... Hva skjedde i oktober.. Jeg kom hjem fra Kenya rundt den 9. - 10. oktober, og hadde bare et par dager på meg til å lage Mad Hatter kostymet til Kokospølsas Mad Tea Party. Dette var første gang jeg skulle være hjemme hos Kokospølsa, for vi hadde ikke pratet sånn kjeeeempemye før. Etter den kvelden ble vi kjempegode venner! Som erter, som bare triller rundt på tallerken og blir venner med andre grønnsaker. Akkurat slik.
Etter å ha vært vært innenfor døra i to minutter knuste jeg en kjempeflott tekopp som Kokospølsa hadde fått i gave, eller arvet eller noe. Og da jeg skulle rydde opp knuste jeg liksågodt en av hennes favorittkopper. Jeg trodde iallefall ikke vi skulle bli erter etter dette, men det gikk visst bra. Jeg fikk plusspoeng for å passe på henne, ordne henne og få henne til sengs etter at hun hadde et ubehagelig første møte med Jack. Jack Daniels.
Tommy var også der, en av mine beste venner, og jeg og han ventet på Espen(NestenPresten) - også en av mine beste venner, som skulle hente oss og kjøre oss hjem. Imens måtte vi høre på en kraftig beruset, slåbrokk-kledd metroseksuell venn av Kokospølsa filosofere ivei om maurtuer, hvor vi etter hvert tredje ord ble spurt om vi fremdeles hang med. Vi hang med, men ingenting av hva han sa hang på greip.

Jeg har ingen bilder av kostymet, enda jeg hadde laget både frakk og flosshatt for anledningen, og det eneste bildet tatt av meg under festen er dette:

Her er jeg ^


Jeg drakk mine drinker fra tuten på en tekanne, men ble ikke i nærheten av så beruset som en skulle tru ut fra hvordan jeg så ut dagen etter:



Kokospølsa var selvfølgelig the March Hare som man kan se to steder på det øverste bildet, og jeg tror for de fleste som kjenner oss at Mad Hatter og March Hare har blitt ikoner folk forbinder oss to litt med <3



Kokospølsa arrangerte også en pitteliten bursdagsfeiring for meg, med bare Tommy som var invitert utenom oss. Hun er så søt atte! <3


Her er meg og Kokospølsa i andre settinger gjennom vinteren:


Forøvrig min første tegning i Photoshop!

 

 

 



Jeg avslørte for Kokospølsa min identitet som Gud. Jeg har ikke kommet ut av skapet til så mange, jeg nevnte det såvidt da jeg skrev om min Stigmata tidligere i bloggen. Eller var det den andre bloggen? Det var den andre blogge. Kokospølsa påtok seg iallefall som min Profet. Ikke potet, for de er så negative til sinns, og bare sutrer og offer seg. Men en profet. Hun har laget en trosbekjennelse til meg:

 

Kjære Charlotte, du som er på Skedsmokorset eller Lørenskog.
La din personlighet være herlig.
La dine bilder komme.
La din vilje skje i virkeligheten, slik som i hodet ditt. 
Gi oss hver gang vi møtes den deilige te.
Hjelp oss når vi driter oss ut, som vi og hjelper andre som har driti seg ut.
Og led oss inn i masse galskap og kreativitet, og frels oss fra det kjedelige.
For riket er ditt, og barten og æren til du dør.
Amen.

 

Hun ber ofte til meg og






Samboeren hennes, Susan Snickertwist Kensington, er min engel. Hun bringer alltid dårlige nyheter.


For den innsatsen hun gjør som min profet syntes jeg hun fortjente en julekalender av meg! Jeg liker å lage julekalendere, men fikk ikke tid til å lage en til Tommy i fjor :c Sad panda. (sjokokalenderen er ikke fra meg)



Bak der ser dere juletreet hennes og. Så fint. Så Kokospølsa <3

Jeg hadde egentlig tenkt å ta dette måned for måned, men nå bare ballet det seg på med Lille Kokos. Hun skal forresten arrangere enda en temafest nå til lørdan, med feer som hoved-tema. Jeg tenkte og gå som en fe-versjon av Elsa fra Frozen. Åååå gleder meg!


 Vi brukte denne lørdagen på å starte med vingene, men det ble noe mislykket.

Tror jeg skal bruke en helt annen fremgangsmåte. Eller kanskje det blir bedre bare å gjøre det hjemme, der Susan ikke ser på meg slik mens hun planlegger hvordan hun skal drepe meg i søvne.




 

 

Tilbake til ting som har skjedd da! I november dro jeg og Tommy på Forestill deg Drager. Eller Imagine Dragons på folkemunne. Det var aaaawesoooooome!




 


I desember jobbet jeg hver eneste dag, og hadde såvidt det var tid til å feire litt jul og nyttår. Tommy kom på nyttårsfeiring hos familien, som ble kjempemegakoselig! Jeg rakk også å dra ut på byn med Eva en gang. Det var store greier, for jeg er så sjeldent ute på byn.




Slik så jeg ut! Da hadde ikke jeg og Eva vært ute sammen siden sensommern:


To flotte damer :>
 

 


1. januar hadde min kjære niese, Hailie Eline, sin 2-årsdag, og 6. februar hadde min nevø, William Alexander, sin 1-årsdag <3





Januar har generelt vært en stressende måned. Men jeg har vært flink til å slappe av en gang iblant og. Jeg hadde Kokospølsa og søstern over på filmkos, med påfølgende deilig frokost dagen etter. (Denne dagen ble forresten starten på et helt nytt, kjempeflott eventyr, som jeg kan fortelle om senere <3)



Dagen før hadde forresten mamma prøvd brudekjole, og etter det dro vi alle på Fridays ved Jernbanetorget i Oslo og spiste mat. Bak meg og søstern satt et par og var veeeeeldig klissete, klinenussete ekkelt. Så vi prøvde å ta et diskret bilde:



Vi bare var ikke så diskret som vi trodde, og paret ropte til oss at de også gjerne ville se hvordan bildet ble! Godt de tok det humoristisk. Vi viste bildet og lo alle sammen. Senere prøvde de å ta bilde av seg selv, men hadde litt problemer med avstanten vs lengden på armen, så jeg tilbø meg å ta bildet for dem, da jeg jo hadde allerede øvd meg på nettopp det. Kjempehyggelige folk!


Jeg har også hatt en del møter og slikt, men av og til må hjernen ha litt pause, og det ender ofte med drodling.

 


Jeg var syk med feber hele den uka, men dro likevel på jobb og på møter, opptil ti strake timer om dagen. Da det hele var over unna jeg meg nok en pause


 


Jeg mannet meg også opp til å be Sol på en kaffe, som hun takket ja til! Det ble med iskakao og te da, siden kaffe er ekkelt, men det var utrolig hyggelig, vi hadde jo ikke sagt et ord til hverandre på over et halvt år, og nesten ingen ting på halvannet. Nå virker vennskapet bedre enn det har vært på mange år! <3
Hadde ingen nye bilder av oss, men fant et eldre et:


Og et enda eldre et!


Nå er liksom alt bra! Jeg jobber meg fremdeles ihjel, men det blir det nok en endring på i løpet av året. Men nå har jeg alle de beste menneskene rundt meg, og jeg er så glad! <3 Så glad at jeg vil bake!

Frozen Sun


Her om dagen var jeg på kino med en av mine beste venner og noen venner av han igjen, og vi så på Frozen.
Jeg hadde gleda meg som en unge til å se den siden... siden for alltid, og den OVERGIKK mine forventninger. Disney har virkelig funnet tilbake til sitt gamle jeg, og det mye på grunn av sangene. Men også historien. Det tok ikke mange sekundene før jeg strigrein, noe jeg gjorde nesten uavbrutt gjennom hele filmen. Den er ikke sånn trist altså, den bare grep sånn tak i meg. Jeg kunne kjenne meg igjen så mye i den. Det føltes ut som en film om meg. Om meg og en tidligere venninne.

Hvis du har sett filmen (OBS litt SPOILER ALERT)
-

-

-

så ser man i begynnelsen to søstre som er tett knyttet sammen. Helt til en dag der Elsa, den eldste av dem, kommer til å skade Anna, den yngre, ved et uhell. Det var såvidt de reddet livet hennes, og av frykt for å skade henne igjen valgte Elsa å ikke se søsteren sin mer. Annas minner om det hele ble slettet, og hun skjønte derfor aldri hvorfor søsteren plutselig ikke ville he henne lenger, og prøvde alt for å ordne på det. Senere i filmen, når Anna har kommet for å hente Elsa hjem etter at hun rømte)  konfronterer de hverandre om dette. Anna får vite sannheten om det som skjedde, og Elsa får vite om den evige vinteren hun har forårsaket. Anna sier Elsa er den eneste som kan ordne det, men Elsa vet ikke hvordan. Optimistisk som Anna er, presser hun mer på, for hun vet jo at søsteren klarer det, og i panikk skader Elsa søsteren sin enda en gang, og kaster henne på dør med en stor iskjempe, uvitende om at Anna er døende av det siste slaget.

Og det er egentlig her min historie slutter, selv om filmen går lenger, og det allerede er mye jeg har utelatt. Det var bare så mye om traff. Kanskje aller mest denne sangen:



Det er rart å tenke på. Ambivalent. Det har vært litt befriende, jeg har funnet meg selv litt, og vokst mye mer på grunn av det, men samtidig fremdeles veldig sårt og vondt å tenke på. Jeg prøver å tenke på at den vennen jeg savner mistet jeg lenge før vennskapet offesielt var over. Og det hjelper. Litt. Men jeg vil fremdeles bygge en snømann. Ake ned korketrekkeren. Ha det teselskapet på kirkegården og alle de tingene. Jeg farger fremdeles håret på nyttårsaften. Ser etter hvit hunder i snøen. Etter smil i solen. Jeg har heldigvis andre venner å gjøre alt dette med. Både helt nye, eldre og veldig gamle. Det er ikke det samme som å gjøre det med en søster, men det er fremdeles utrolig flott. Og det blir flere øyeblikk som Frozen å dele med dem.

 

Jeg vil lage lampeskjerm av huden din


Hailie og "tantetrollet" som hun kaller meg <3 'Hulder' er enda litt for vanskelig å si.



Jeg har for tiden søster med to barn på besøk, de nydeligste barna i verden. Hailie, den eldste på 2 år sover i senga mi sammens med meg. Hun er så skjønn. Når hun våkner om morgenen gjør hun alt for å ikke vekke meg. Hun ligger mare heeelt stille, men etterhvert som tiden går begynner hun å småsynge lavt og stryke meg på håret. Jeg er så glad hun eksisterer, for det hadde vært veldig creepy om det skjedde uten at hun var der. 




Trollungen min <3

Den virkelige historien om Dr Who


Sett at det oppstod brann i ett (dersom det er flere) av fyrrommene i tardisen, og at dette gjorde at tardis kom ut av kurs og havnet i en lomme i dimensjonen. Doktoren, den 9. doktoren, ble kraftig brent og gal(ere), og den eneste måten for han å kommunisere ut av denne dimensjonlommen på var via folks drømmer.







 Jeg kommer iallefall til å sove godt i natt <3

Foran


Jeg lever stort sett inne i hodet mitt. Det er så mye mer spennende og fargerikt der. Og en sjelden gang får jeg besøk av noen som forviller seg inn dit.
I går var det en mørk mann, og slik skjedde det:

På onsdager jobber jeg til 22, og det er alltid kjipt, til tross for at det er greit å ta varebestilling på kvelden. Men nå som jeg legger meg kl 23 i hverdagene blir det veldig stress å rekke bussen som går 13 over. (Jeg bor en halvtimes busstur unna, og på denne tiden av døgnet går bussen bare hver halvtime)
Jeg rakk såklart ikke den, fordi jeg er over gjennomsnittet begavet i prokrastinering,  og nettopp derfor fikk jeg også dårlig tid på å rekke 43-bussen. Eller, jeg hadde opprinnelig passe god tid, helt til jeg husket at inngangene til Oslo City er stengt med gitter og at jeg må gå opp tunge, stillestående rulletrapper og gå ut personalutgangen. Det var et par minutter jeg ikke hadde tatt med i beregningen, så jeg måtte gå ekstra fort for å ta igjen tapt tid. 

Idet jeg gikk ut fra t-banestasjonen etter en rask gjennomgang, oppdaget jeg en mørk herremann som gikk nesten like fort som meg i samme retning, og sang for seg selv. Tankene mine heretter gikk som følger;
"Ææææ han synger. For seg selv. Han er gal. Veldig gal. Ikke kom nær meg, gale mann. Galing! Han kommer til å drepe meg. Jeg er sikker på at han kommer til å stikke meg med kniv. Helt sikker. Der er politiet! HAHA du kan ikke drepe meg nåååå. Ååå slitsomt å gå trapp. HEY! Han gikk foran meg igjen! Du er kanskje bedre enn meg i trapper, men bare vent, jeg tar deg igjen i flatmark! Og det er mer av det enn det er av trapper i denne strekningen. Endelig oppe. Herregud. Kondis. Nå tar jeg deg snart igjen! Hadde det ikke vært for at jeg må hente pusten etter trappa. HAH jeg er foran, jeg er fooooraaaaan. Eat dirt, dirtbag. Mordermann."

Da jeg var nesten ved bussene så jeg i sidesynet at han gikk opp forbi meg igjen, den jævelen. Så så han på meg og gliste. "Nå er jeg foran deg", sa han.

 

Dagens lærdom:


I dag har jeg lært at jeg ikke trenger mer hår. Ha i bakhuet at jeg har sidecut og har derfor allerede barbert nesten halve huet på dette bildet. Det bare synes ikke fordi jeg har Så. Utrolig. Mye. Hår. Kan du forestille deg meg med 40% mer hår? Hahahahahaha det kan jeg.



Sånn for å gjøre innlegget hakket lenger har jeg også lært at jeg ser mye gladere ut når jeg smiler med tenna synlig.


Og at jeg ofte ender opp med å skjære grimaser når jeg tar bilde av meg selv.



Og at de blir værre og værre jo lenger jeg holder på. 



 Nå som jeg føler jeg har ødelagt nattesøvnen din nok, får jeg vel komme meg tilbake til varebestillingen. *bare en time og ti minutter igjen nå, Charlotte, bare en time og ti minutter...*

Moderne kjøkkenheks











Til bursdagsgave i oktober fikk jeg akkurat det jeg ønsket meg. En dehydrator til å ha på kjøkkenet! Den er liten og praktisk, og jeg kan tørke alt mulig med den på en brøkdel av tiden jeg tørket ting med tidligere!
Dette er sånn passe praktisk når jeg nå lager jule-te til alle jeg kjenner nesten!

Årets første batch ble kjempegod! En rooibos med smak av klementin og kanel. 

Kniven. Eller Rokc in. Eller DeVilles? Kanskje So..

Uansett hvor vi ender opp, jeg er klar for bytur!

Poledance

I dag skal jeg på min første poledance-time. Det er kun en prøvetime jeg fikk gratis da nybegynnerkurset jeg egentlig hadde meldt meg opp til ble utsatt til januar. Likevel gleder jeg meg som en unge, har hatt lyst til dette i så mange år nå, og endelig unnet jeg meg råd til det! Jeg er litt nervøs, men vet at de andre som kommer dit også er på prøvetime og har mest sannsynlig rørt en stang like mye som meg.

Har sett litt på videoer til inspirasjon imens, og gleder meg til januar, hvor jeg får virkelig gjort noe av dette, bli sterk og smidig.

 

Jeg vil bli så sterk som dette: 

 

Og hvis hun kan, ja da kan jeg! <3


Æææææ gleder meg!

Ruglete


Da jeg var ung kunne jeg alt. Jeg kunne se på folk med et blikk som gjorde dem skjelven i bena. Kunne gi et smil som bergtok de fleste. Jeg kunne få nummeret til alle jeg ville. Det var ikke et problem. Jeg var så smooth, som pelsen på en kattunge. Og så kom du og bare ødela alt.

 

 

Jeg klarer ikke å prate med deg, for jeg glemmer hvordan mennesker kommuniserer bare når jeg ser du er pålogget. Jeg tør ikke si "hei" for det er så teit. Magen min knyter seg, jeg stammer og jeg fniser og jeg rødmer når jeg er alene. Jeg er ikke smooth lenger. Jeg er bare ruglete. Klønete. Sjenert.
Jeg liker deg så utrolig godt, men kommer aldri til å tørre å si det til deg. 

 






Pillemisbruker

Jeg kunne kanskje trengt sterkt medisinering for alt det rare som skjer i hodet mitt, men alt jeg har er tomme pilleglass Tommy tok med til meg fra apoteket der han jobber. Jeg vet ikke hva de har inneholdt, men jøsseball så mye moro jeg kan ha det med dem!

Jeg kan strengt talt ikke kalles pillemisbruker av den grunn, men hva med pilleglassmisbruker?

Balls to the wall

Baller og kjetting er visst temaet denne uken ser det ut til.

Tidligere i dag hørte jeg på W.A.S.P. og minded my own business, da min far buste inn og sa "Er det wasp du hører på eller?"
Han hørte det med engang, for han er kanskje ikke gamle karen, men en gammel rocker er han, selv om han da måtte holde det skjult for de konservative kristne foreldrene sine. Han endte opp med å sette seg ned og diskutere metallmusikk med meg, om hvilke bandmedlemmer i Slayer som er katolikker, at gitaristen i Korn sluttet pga sin tro. Vi diskuterte hvor kult Motörhead er, hvor rart Meshuggah er, hvor awesome Pink Floyd er og han introduserte meg for bandet Accept. Det er dritkult. Du burde sjekke det ut da.

 



Accept - Balls to the wall




Hvordan få deg nye venner ved hjelp av baller

Jeg er ikke så veldig god på hele den "bli kjent med nye folk"-greia. Jeg kan være superutadvent sånn når jeg først møter noen, men innerst inne er jeg veldig sjenert, og det er det som hemmer meg i å utvikle det videre. Det ender som regel opp med bare enda et navn i kontaktlista på Facebook.
Denne måten her er jo bare helt genial! Skulle ønske de kunne sette opp en sånn en i Oslo. Om sommeren da. Ikke nå. Det er frostskadevær nå.

 


Det er fredag! Gå ut med deg og få deg noen nye venner!
 

Shoot: Kjetting med Schrøder foto

Gaffateip holder det meste på plass! Og godt er det, for jeg var litt redd for å få den lampa i huet. Den var bare gaffateipet til kjettingen, og det ville vært litt kjipt å få den i trynet. Men det gikk bra, jeg ble bare litt blind av å se rett i lampa hele tiden. Her har dere iallefall et ferdig bilde fra shooten!




Foto: Hans Christian Schrøder

I går lekte jeg med kjetting! (behind scenes)

Hadde en kort shoot i går, med kjære Hans Christian Schrøder, og vi skulle leke med kjetting!
Jeg har vært festet i taket, og jeg har vært innsurret i dem, og jeg har klatret i dem og alt mulig. De er ikke helt ferdigredigerte enda, men her er en sniktitt fra sminkerommet iallefall.


 

Da jeg skulle hjem hadde det begynt å pøsregne, og da jeg kom frem til siste stopp innså jeg at jeg heller ville vente et par minutter på bussen som kunne ta meg et stopp videre fremfor å gå de siste 10-15 minuttene gjennom regnet uten paraflaks (paraply på folkemunne).
Bussen kom, og det var ikke før jeg var fremme på holdeplassen min at jeg oppdaget at jeg hadde glemt Jeffrey Campbell skoene mine på den forrige holdeplassen. De koster et par tusenlapper, så jeg var ikke sen om å spurte hele veien tilbake. De var heldigvis fremdeles der (fordelen med å bo utenfor byn), men jeg måtte likevel gå hele veien, som jeg i utgangspunktet prøvde å unngå.

 

Jeg endte opp som en druknet katt, men i det minste ikke et par sko fattigere.

Noen ganger blir jeg gammel. Nå er jeg to-tre år gammel!

Noen ganger blir jeg gammel. Det pleier å skje sånn en gang i året. Noen ganger er det på en tirsdag, noen ganger på en fredag. Ofte er det på en onsdag, litt færre ganger på mandag og søndag, og altfor sjeldent på en lørdag. I år var det på en torsdag, men det er alltid på Halloween. Ja, av og til blir jeg gammel, denne gangen ble jeg to-tre år gammel.

Egentlig vurderte jeg å gi mine foreldre gaver denne gangen. Jeg mener, hva har jeg gjort for å fortjene gaver da? Jeg ble jo bare til, uten å ha gjort noen ting. Det er de som skapte meg, som fra den dagen tok hånd om meg. De fortjener en premie for å holde ut med meg i tykt og i tynt i 23 år. Barnas bursdag er den virkelige morsdagen/farsdagen. Farsdag er forresten nå på søndag. I morgen. La panikken ta tak i deg.

 Opprinnelig var planen å ikke feire, det er jo en god stund siden sist og, tro det eller ei, jeg liker ikke oppmerksomheten rundt det. (nå vet jeg det er mange som ler så de ruller på gulvet)
Men jeg ombestemte meg i siste liten og endte opp med dette som brofilbilde:

 

Og dette som forsidebilde på facebook:




Men hvorfor stoppe der? Så jeg la også ut denne:

 



Selve dagen jobbet jeg før jeg dro hjem og skiftet. Tommy måtte vente kjeeeempelenge på meg siden jeg var så sliten. De som kjenner meg vet at når jeg er sliten er det som om jeg er høy på sånn ca alt som er å få tak i, blandet med enten hyperaktivitet eller sløvhet. Denne gangen var jeg sløv.

Omsider dro vi til Lene, der lene hatte vært en nos, en søtnos, og bakt gresskarpai! Vi så skrekkfilmer, men Tommy måtte opp megatidlig dagen etter, så han dro tidligere. Jeg og Lene ble da sittende oppe hele natten, med Monty Pythons Meaning of Life i bakgrunnen på repeat, hvor vi pratet mye og drakk vin. Jeg klarte å åpne en vinflaske med kniv og skrutrekker. Jeg er en fjern slektning av McGyver, har jeg nevnt det?

Med en så liten feiring fikk jeg akkurat nok oppmerksomhet til at det var komfortabelt, og jeg koste meg tusen millioner! Gleder meg til neste år.

 

Hvordan tilbragte du Halloween?

Halloweenbursdag! -kakehimmel

I dag blir jeg gammel. Bare litt mer gammel enn jeg var i går, og skal feire den med en håndfull gode venner, vin, eldgamle grøsserklassikere og te. Men ingen kake. Dersom jeg skulle hatt en kake så hadde den sett slik ut:



 

 

Eller slik:


 

Eller slik:


 

Eller slik:


 

Eller slik:


 

Eller slik:


 

Eller slik:


 

Eller et brød som dette:


 

Eller en pai som dette:


 

Eller noen sånne:





Aller helst alle sammen. Da måtte jeg ha invitert maaange fler, siden jeg ikke liker kake.

 

Hvordan blir din Halloween? (haha det rimte)


Stikkord:

Halloweensminke

Halloween er jo den viktigste dagen i året. Og det er ikke bare fordi det er bursdagen min, det er og fargene ved sesongen, gresskarene, luktene, stemningen!

I dag hadde jeg fotoshoot med Halloween som tema, og ansiktet mitt ble seendes slik ut:

Vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men bilder fra shooten kommer snart.

Og der avsluttet jeg siden det er skikkelig rart og ekkelt å blogge fra mobil.

Halloween - inspirasjon

Halloween er rett rundt hjørnet, tid for å være kreativ!






















 

 Hva skal du være i år?

Å gå en spennende død i møte




Jeg har brukt noen år på å forberede meg på aids-mygg og edderkopper fra helvete. På løver som baper tak i halsen min, bløder meg svak og river kjøttet fra bena mine. Jeg har forberedt meg på skorpioner, på slanger, på å måtte spise rå sauehjerter (enda jeg er blitt fortalt vi ikke må dette). Men aldri hadde jeg forberedt meg på mennesker.

I natt reiser jeg til Kenya!

Etter tre år er vi endelig fremme til dagen vi reiser. Turen ble utsatt på grunn av at min bestefar fikk kreft, og da han fikk det igjen i sommer så det skummelt ut for at vi måtte utsette enda en gang. Men det trengte vi ikke. Så var det noen som fant  ut at de hadde lyst til å være bajaser, og startet terroraksjoner akkurat i den byen vi skal være mest i, akkurat tre kvartaler unda hotellet vårt, akkurat under en uke til vi skulle reise. Men søren klype heller. Vi drar likevel!
Jeg er nesten mest redd for edderkoppene uansett.

Vi har med oss 7 store kofferter fulle av leker og bamser til barna i barnehjemmet vi skal besøke, og vi skal på safari, og sove i bushen og vi skal til masaiene og apehjemmet. Jeg gleder sokkene av meg!

 

Stikkord:

Shoot: futuristisk med Helino Foto


Jeg ligger kanskje litt etter med posting av bilder, og folk begynner å mase. Jeg har en trillion på lager, jeg bare glemmer å poste dem. Så her er et par ganske nye fra et par uker tilbake, en shoot jeg hadde med Helino Foto. Jeg har masse kule bilder herifra, men dere får nøye dere med to. Må begrense det litt iallefall så det ikke bli full spamming av trynet mitt.




 

 




Bulgaria 1.2


Så her kommer endelig resten av bildene fra Bulgariaturen!

                  

                  

                  

                  

                  

                  
      
                  

            

   
Det var en skikkelig fin tur!

Mitt navn er McGyver

På jobb i dag klarte jeg å komme borti en skarp kant med hofta, og fikk en stor rift i tightsen. Siden det fremdeles er noen timer igjen av arbeidsdagen måtte jeg jo gjøre noe med hullet... Det kunne jo ikke se slikt ut:

 

Og da tenkte jeg: WWMGD? What would McGyver do? Så jeg fant frem stiftemaskinen og reddet dagen



And so continues the glorious adventures of Lady Lunatic...

 

Broken dogs who forgot how to dog

 



Jeg elsker internet.

 

Bildene fra Bulgaria

 

....er snaaaart ferdigredigerte! Men siden jeg må opp tidlig er jeg nødt til å kapitulere nå. Jeg kan i det minste dele noen bilder jeg tok i Obzor:

 

 



 

 

 



 

 

 

 



Jeg er halvveis i bunken på ca 50 bilder, så resten kommer i morgen.

Om det å elske seg selv


Her ble det litt mye cereal blogginnlegg på rad, når jeg egentlig skulle ha lastet opp bildene fra Bulgaria og filmen fra tordenstormen vi fløy igjennom på vei hjem. Det kommer i dag. I am totally cereal on this.


I går farget jeg håret rødt. Totally unrelated, men litt likevel, for da jeg stod i dusjen for å vaske ut hårfarven, tenkte jeg litt på et bilde moren min la ut på Face her om dagen:


Jeg tenkte litt på dette, for iallefall jeg og min søster (broren min vet jeg ikke) har slitt med selvtillit og lavt selvbilde. Og så undret jeg over en ting.
Dersom en person med ekstremt lav selvtillit hadde fått et barn som var kliss lik seg selv, så hadde vel hun eller han ikke tenkt negativt om sitt barn? Ikke i de aller fleste tilfeller iallefall. Dette må jo bety at det er mulig å elske en som seg selv, men likevel vanskelig når det er en selv. Dette er litt rart.

Jeg lurer på hva det er som gjør dette med å elske seg selv så vanskelig. Er det janteloven? Kanskje det er som mat, at om du spiser samme ting for lenge går man lei? Er vi lei av oss selv, kanskje. Men det blir litt feil det og. Er man lei av seg selv kan man bare endre på det man er misfornøyd med. Er du overvektig/undervektig og mistrives med det, så tren og spis riktig. Er det håret? Endre det. Er det personligheten kan dette også endres på, men bare over lengre tid. Men en ting er sikkert: Uansett hva og hvor mye du endrer vil du aldri være fornøyd. Vi finner alltid et eller annet, og skulle problemet ligge i at vi har gått lei av oss selv, så ville vi ikke hatet den nye oss med en gang.

Janteloven har kanskje større innvirkning. "Du skal ikke tro du er noe", heter det, og vi kan se tydelig at barn som enda ikke er eksponert for denne tankegangen er friere, freidigere og lykkeligere. De tenker ikke noe negativt om seg selv. Akkurat dette tenkte jeg på i Bulgaria, da jeg badet med min halvannetårige niese. Hun satt ved siden av meg på bassengkanten og fiklet med lårene sine, og jeg tenkte at om 15 år vil hun kanskje se på de samme lårene, ikke lenger i undring og fascinasjon, men i misnøye og hat. Jeg tenkte på mine egne selvforskyldte arr på lårene, og så på min lille, vakre, uskyldige niese. Jeg vil at hun aldri skal tenke noe negativt om seg selv, noen gang. Men jeg vet hun kommer til å gjøre det.

Og det egentlig på tross av Janteloven. Du ser utadvente mennesker med så mye tilstedeværelse og vellykkethet at det vipper over til det kvalme. Og selv de har ting ved seg selv som de sliter med. Så kanskje er det ikke Janteloven som er hovedingrendiensen for lavt selvbilde heller. Jeg prøver å tenke på ett eneste menneske jeg vet om som ikke tenker negativt om seg selv. Og jeg kan ikke komme på en eneste person. Men dette kan da umulig ligge så latent som et instinkt. For mennesket hadde aldri kunnet utvikle seg dersom alle så ned på seg selv.

Jeg kommer bare ikke på hva det kan være som gjør det så vanskelig for oss å elske oss selv. Kanskje det er noe jeg må tenke mer på en annen dag, med klarere hode. En ting er jeg iallefall helt sikker på. At dersom du var en annen og ble kjent med det mennesket du er, ville du digget denne personen. Får du barn som er kliss lik deg selv, vil du elske dem av hele ditt hjerte. Så kanskje er det på tide at du funderer litt på dette selv, og starter å elske deg selv. For du er helt klart elskbar, av selv din største kritiker; deg.

 



Del gjerne dine tanker om det, jeg kan trenge litt input.

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
hits